Archive Page 2



Strukturkart

Våre møter med tre ulike filmeksperter på NFI har resultert i et stort strukturkart, som inneholder filmer fra filmhistoriens begynnelse i 1905 opp til nåtidsaktuelle filmer. Dette kart er ment som et eksempel på hvordan en struktur uten dead-ends kan se ut, dvs at alle stikkord linker videre til en film, samtidig som vi forsøkt holde strukturen så lite omfangsrik som mulig for å minske arbeidsmengden. Det har resultert i at noen linker er mindre opplagte enn andre, men det har samtidig vært et bevisst valg fra vår side å skapa mer overraskende koblinger på den ‘hvite’ siden av filmhistorien.

Arbeidet med strukturen har skedd parallellt med utarbeiding av en mindre filmsti, som vi kan bygge vår prototype rundt, samt uttesting av denne og utvikling av den historien som skal fortelles sammen med fimklippet.

helestrukturensv.jpg

Kartet er veldig stort, teksten er liten, og det hele rymmes tyvær ikke i lærbar tilstand i netleseren..

Her er en animasjon som viser hvordan filmene linker til hverandre og hvordan materialet hele tide kan recykles med nye innfallsvinkler.

Brukertest

Vi har gjort et første brukertest med en papirprototype. Vi plasserte ut fire ’skjermer’ i et rom, og viste frem enkle screeshots av filmer på dem. Med litt innlevelsesevne fra testpersonens side fikk vi testet hvordan det føles å koble seg rundt fra skjerm til skjerm.

img_6168.jpg img_6171.jpg img_6152.jpg

Vi fikk også noe umiddelbare svar på hva man som bruker forventer av innhold, hav man har lyst å styre over selv og hva som er viktigt å tenke på i første omgang. Vi testet papirprototypen på en ‘vanlig’ bruker (en medstudent, som ikke har veldig innsikt i norsk filmhistoria, men desto større fokus på funksjon og interaksjon generellt), samt på et par ‘ekspertbrukere’, som kan mye om film, og resultatet ble:

Hisorien skal ha en valgfri begynnelse, ikke random. Dette løser vi gjennom å kjøre et slideshow med stillbilder av de filmene som finnes i arkivet som screensaver. Brukeren kan da betrakte materialet, eventuellt bla seg gjennom det, til han finner noe han liker og velger å aktivere bildet til å bli et levende filmklipp. Et introskjermbilde må allikevel med i bildet et sted, for å forklare installasjonen. Det kan testes ut senere ifall forklaringen skal være innbakt i koblings-oppmanelsen som er tenkt å vises etter hvert filmklipp.

Det er viktig at stikkordene på skjermen ikke ser ut som touch-brytere. Folk tenker gjerne at det er sånn det skal navigeres når man foretar et valg, touchscreen har blitt litt av en konvensjon ved bruk av skjerm uten mus koblet til.

Vi trenger en tilbakemelling på koblingen, at den er utført sånn at brukeren ikke tror at han må holde fast koblingen lenger enn det som er nødvendig. Lys som animeres fra den ene skjermen til den andre er en fin måte. Vi har og tidligere diskuteret å ha en vibrering i greppet på bryterne, for å gi direkte feedback på den utførte handlingen.

Det må være tydligt hvilke skjermer som er aktive og hvilke som er passive, så brukeren vet hvilken skjerm han kan koble seg til.

Vi må tenke på høyde og vinkel på skjermen. Dette har vi allerede diskutert, men den enkle papirprototypen har ikke fått riktig vinkel integrert. Ifølge teorien er det enklere for høye personer å se ned enn det er for lave personer (barn, rullestolsbrukere) å få en god synsvinkel nedenfra.

Forskjellen på de sorte og de hvite skjermene må tydeliggjøres. Dette har vi planlagt å løse gjennom at fortellerstemmen er forskjellig på de to, og gjerne også feedbacken når brukeren har koblet seg til en skjerm (lys, vibrasjon). Idéen om å tilby de to historievariantene som et intuitivt valg godkjennes av testpersonen.

img_6150.jpg img_6159.jpg img_6148.jpg

Ved testing med den første ‘ekspertbrukeren’ fant vi ut mer spesifikke ting om den struktur som vi har satt opp. Linkene må være mer presist tilpasset noen steder, for at det skal framgå tydeligere hva som har ledet deg til det filmklipp som brukeren befinner seg på til enhver tid. I tillegg til å modifisere linkene, gjennom å smalne av sjangerene noen steder, kan en mulighet kan være å la stikkordene følge det nye klippet en bit på veien. Valgt stikkord animeres i bevegelse ut fra den gamle skjermen og inn på den nye.
Det å skjønne linkenes betydelse, å kjenne seg igjenn i logikken, er viktig. Linkingen gjennom historien må ha en organisk følelse, ikke som at du blir tatt over av store seige filmmonsteret..

De er fint at kjente norske filmer fra de senere åren, som de fleste av besøkerne har sett, linkes til de gamle filmene, filmarven. Sin ekspertise til tross, den unge ekspertbrukeren er medveten om at de fleste i hans alder ikke sett de gamle klassikerene, og kanskje har et behov for å relatere dem til materiale som han kjenner igjenn. Testpersonen ser det som viktig å vise brukeren at alt de nyeste og seneste innen film har sine røtter et sted, og konseptet anses som en fin måte gjøre dette på.

Klippet som vises må ha underholdningsverdi i seg selv. Historiefortellingen skal ikke være den eneste gaven som brukeren får servert. Her får vi og en viktig refleksjon fra en annen ekspert på huset; den andre av ‘ekspertbrukerne’ nevner at når han holder foredrag har han lært at det er dumt å vise altfor korte filmklipp. Korte klipp hjelper ikke seerne til å komme inn i stemningen og fortellerstilen til filmen, til å får tak i filmens sjel. Det skal nevnes at han holder foredrag i undervisningsøyemed, ikke underholdningesøyemed, men vi enes om å se på muligheten for å la brukeren selv styre ifall han vil se mere av en viss film, grave seg dypere inn i detaljene rundt just den filmen. Dette kan og skje et annet sted i museet, at brukeren ‘plukker med seg’ interessante klipp som kan utforskes nærmre et annet sted.

Stikkordene bør dukke opp tidlig på skjermen, sånn at brukeren kan koble seg videre om han går lei.

Det er viktigt å skape en tydelig ekspertidentitet på de hvite skjermene, og en helt annen på de sorte, så de ikke blandes for mye. Den hvite må gjerne komme med personlige meninger. Ved diskussioner rundt strukturen med en av filmekspertene fra NFI, fikk vi servert mange personlige synspunkter og synsinger, og en av testpersonene syntes at opplevelsen av å bli servet noe som ligner i installasjonen hade vært flott. Det hade følts mer ekte, som å snakke med en riktig person av kjøtt og blod. På den hvite filmekspertens skjermer kan fakta gjerne vike for ettertrykkelige meninger.

Kjetil Nordby er stipendiat innen interaksjonsdesign ved AHO. Anledningen at vi kontaktet honom var fremst fordi han har har arbeidet med utvikling av Augmented Reality-briller, og vi ville diskutere noen av våre tidligere idéer som bygger på AR med honom, til tross for at ideéene vav denne typen er blitt sortert ut og lagt litt til siden. Vi vile gjerne lære oss mer om dette fagfeltet, også for å kunne legge vekk disse ideene med en mer velbegrunnet anledning enn at vi ikke helt vet om de skulle kunne gjennomføres og hvordan.

Kort fortalt kunne Kjetil si at det var temmelig ubegrenset med muligheter med tanke på hva vi kan vise med AR. Om vi vil vise film eller animerte figurer, lar det seg helt fint gjennomføre. Å stå stille og bruke AR er lett. Men om vi ønsker å bevege oss i rom, er det en del ting som kan problematisere. Vi må hele tiden ha referansepunkter i rommet som kommuniserer med brillen, slik at kamera på brillene vet hvor de er og hvilken retning de ser. Jo flere slike referansepunkter jo vanskeligere er det å gjennomføre. En annen ting er at oppfattelsen av romlige aspekter, romfølelsen til den som har på seg brillene, vil svekkes. AR fungerer på den måten at du har et kamera på brillen, og “brilleglasset” er en skjerm som viser det kameraet ser. Kameraet vil aldri kunne plasseres akkurat der øyet er, og dermed dukker det opp en forskyvning i bildet som kan gjøre brukeren uvel og svimmel. Som å være sjøsyk. På museet kan vi ikke ha en masse sjøsyke gjester. En tredje ting som vi også må tenke på er at ARbriller er skjøre saker. Om noen mister de i gulvet vil de høyst sannsynlig gå i stykker. Den behandlingen de vil få på et museum vil gjøre levetiden deres nokså kort. Det er en stor ulempe, for teknologien er kostbar.

Ved veiledningen fikk vi også tilfelle å presentere det valgte konseptet for honom, og siden han har jobbet mye med informasjonsarkitektur fikk vi mange verdifulle innspill. De skissene vi har begynt å tegne har hittills følgt en trestruktur, men fremover må vi tenke på å lukke systemet. Konseptet skal vise til sannsynligheten at man kan gå flere runder i filmhistorien uten å møte på noen blindspor. Vi bestemmer å laga et minisystem der stiene aldrig møter noen ende. Når det gjelder prototyping sier han at vi må vise kilen, ikke et foråndsstyrt scenario uten valgmuligheter.
Vi får også erfare at det å innvolvere en ny person hjelper oss med å formulere hva som skal være brukerens motivasjon i interaksjonsforløpet.

Stier til prototyping

stier.jpg

Ovenfor vises et kart over mulige stier, varianter som vi ser for oss kan bli aktuelle till vår prototype.

Alternativ 1 viser et fullt scenario, der alle valg er mulige, begge stikkordene og begge fargealternativene er mulige. Scenariot eksisterer i tre ledd for det blir altfor mange filmalternativ for at vi skal klare å lage innholdet, og brukeren få kun to valg før scenariot er over og må begynne fra start igjenn. Alternativ 1 inneholder totalt 21 filmer, og tross at noen sikkert kommer å kunne recycles (brukes på mer enn et sted) så er det en del.

Alternativ 2 viser et fullstendig styrt scenario, der du ser begge stikkordene, men ikke har lov å velge hvilket du vil følge og ikke heller hvilken farge på skjermen som du vil gå til. Scenariot er et fast eksempel på hvordan opplevelsen kan være i overgangene og linkene mellom filmene. Alternativ 2 inneholder 8 filmer, og gir brukeren 7 opplevelser av å følge et på forhånd fastsatt stikkord til en fast skjerm.

Alternativ 3 er en variant av det fulle scenariot, der halvparten av valgmulighetene utelukkets. Det kan enten være sånn at stikkordsvalget er tatt og brukeren kun får lov å velge farge på skjermen, eller at fargen på skjermen er fastsatt og at brukeren kun får velge hvilket stikkord han vil følge. Scenariot løper i fire ledd, med tre valg innkludert før det går tilbake til start.

For forenklingens skyld har vi valgt å bruke samme filmklipp på den hvite og den sorte skjermen, og kun bruke ulike voiceovers for å skille dem åt, samt naurligvis ulike stikkord som fører stien videre.

Vi har valgt å skape to forskjellige eksperter som skal veilede brukeren gjennom filmhistorien. De skal begge fremheve sin version av hvilken film som kan sies ha anknytting til hvilken. Til hjelp for å lage personlighetene deres mer utpreget har vi satt opp ord som beskriver de to;

Filmekspert 1 er konservativ, faktabevisst, belærende, pedagogisk, formidler kunnskap, er belest, saklig, ser de store trekkene og uttrykker seg tradisjonellt som en lærer eller en journalist.

Filmekspert 2 er barnslig, humoristisk, ukonvensjonell, utradisjonell, frispråkig, har hørt mye, er en sladrehank, ikke faktabasert, mer detaljorientert, følelsesbasert, og uttrykker seg gjerne med “jeg har hørt..” og “det er blitt sagt..”

Hva slags linker lager de to? De har en ganske forskjellig måte å koble filmer sammen på. Filmekspert 1 følger kronologi, regissører, sjangere, skuespillere. Filmekspert 2 tar uventede kast, lager koblinger mellom innsideranekdotene som han forteller og går gjerne på tvers av enten kronologi eller sjangere, men allikevel med en tydelig kobling.

Valget av de to skal ikke være bevisst hos brukeren, men vi vil at folk skal merke av seg selve vilken sti de har lyst å følge.

Ekstern veiledning

Expology er et firma som jobber med design av utstillinger og opplevelsessenter. De var på besøk her på AHO for en uke siden, og vi avtalte da et møte med dem angående vår oppgave. Idag kom Kjetil Lobben inom skolen, og vi fikk mange bra tips. Vi viste honom deler av prosessen, og her hade vi også bruk for bloggen vår, da han lest den på forhånd av møtet og derfor var oppdatert.

Vi diskuterte en del rundt hva konseptet skal tilby, og kom frem til at det kan beskrives som en skog av film, med mange små skjermer og mulighet for besøkeren å finne sin egen filmsti. Vi var enige i at rammen rundt det hele gjerne må oppleves som litt poetisk, og fikk derfor rådet å fokusere på den mer emosjonelle tilnærmingsmåten. Som det er nu har vi kanskje blandet guiding via anekdoter og fakta litt på måfå, og vi ble nå oppfordret til å ta valgene mer tydlig og klart. Som Kjetil så det, så vil den rasjonelle museumsbesøkeren, som er mer ute etter fakta, uansett foredra å velge Filmeksperten, som i grunden er et mer oversiktlig og rasjonellt system. Enligt denne teori burte vi heller ike dra tilbake de ukorrekte påstandene, ikke slipe av dem til de blir så faktabaserte at de ikke lenger forteller den historien vi er ute etter å formidle. Valgalternativene for viderenavigering i stien skal være uventet men enda med en tydelig underliggende logikk.

Vi diskuterte også brukerne, og kom frem til at den poetiske stien kan være mer passende for dem som er litt eldre. De yngre barnen, og de som besøker muséet klassevis har trolig større utbytte av en enda mer leken struktur, f.eks. en quiz. En mulighet å skifte modus er ønskverdig. Dette har og betydning for den romlige utformingen av plassering av skjermer og hovedinntrykket man får av rommet. En skog som du kan utforske i ditt eget tempo passer til det uregelmessige, dynamiske grid som vi tenkt oss, og med bølgeformede gulv, mens en quiz kanskje hade passet bedre i et strammere grid og med flatt gulv. En annen idé er å bruke strukturen till en slags uttaging, en audition til de ulike roller som de besøkende kan få spille etterpå i et studio der man kan lage film (kreative verksted à la KoM).

En annen detalj vi luftet gjaldt navigasjonen innen hver skjerm. En tidslinje som viser forløp og tiden som gått var en god idé. Det mest stressende som folk vet, er det å ikke vite hva slags info man har aktivert og hvor lang tid det tar, enligt Kjetils erfaring. En detalj i strukturen var også at tilby en mer varig opplevelse gjennom at densamme tråden minns hvor du har varit tidligere, så lenge du håller den gående. En slik intelligens medfør at du ikke får opp samme klipp (eller eventuelt samme viderekoblingsmuligheter) om igjenn.

Til sist tog vi opp det med fysisk forflytting. Det er mer spennende å bevege seg i rom, og det blir mer sosialt enn å stå still, men vi ble også rådet til å verifiere den romlige forflyttingen utterligere. Skal det bety noe mer å koble seg rundt? Kanskje skjermene har egenskaper, og du velger ulike stier, mer eller mindre bevisst, gjennom å velge en viss type skjerm? Om det finnes tre typer skjermer (fargekodet eller gjennom formsymboler), så kunde det styre vilken version av historien du fikk. De kunde være tre ulike eksperter, tre kjente filmmennesker, med egne assosiationsmåter til å koble film på; en mer rasjonell, en følelsesmessig, og en som kobler videre til relatert materiale som beveger seg i samme tid. Graden av åpenlyst og skjult må justeres, det må være nok til å bli oppfattet, så det ikke bare blir forvirrende. Disse kan og ha forskjellige røster, sånn at de skiller seg mer ut. Etterpå kan de besøkende gjette hvem som var hvem..

Både igår og idag har vi hatt møter med to ulike filmeksperter, kolleger til Kenneth som er spesielt utvalgte for at de er kjente for å ha ekstrem peiling på film. Det har varit veldig givende å høre deres synsvinkel på filmhistorien, og vi har fått massa bra innspel på hvordan en stuktur som den vi ser for oss kan stitches sammen. Det som også er interessant oppi det hele er at idéen om å ha to eller flere forskjellige ‘fortellere’ har blivit sterkere bekreftet. Om vi gir fortelleren en personlig stemme kan vi enklere sansynliggjøre at denne ‘eksperten’ har auktoritet til å komme med egne påstander, synsinger eller stille spørsmål ved ting rundt filmene som han presenterer. For det er vanskelig å få folk som kan mye om film til å enes om bestemte påstander, spesiellt de som er litt på kanten. Vi ønsker ikke å slipe av den frispråkige eksperten, han som kommer med anekdoter og ville påstander. En altfor korrekt og faktabasert opplevelse kan fort oppleves litt statisk, vi ønsker at det skal være mer av en overraskelse, og vil gi de besøkende noe de kanskje ikke hørt før.

tankekart.jpg

Tidlig prototype

Vi har kommet frem til en tidlig utgave av en prototype, som kan illustrere konseptet som nevns i forrige post. Problemet med prototypen, er at materialet i seg selv er for følsomt å vises fritt på web, så vi kan ikke vise animasjonen med film. Kjedelig. Den baserer seg uansett på informasjon fra Norsk Filmhistorie DVD, det vi har funnet ut av research net, og litt sånn ‘historiene bak filmen’ hentet fra bla. Blått Lerret, et arrangement som NFI med flere annordner, der skuespillere, regissører og filmfolk diskuterer fimene de medvirker i (kun nye filmer, og ofte filmer som ikke kommet på kino enda).

Følg linken til animasjonen her.

Stikkordene som er brukt er tenkt å være tagget av de som legger ut filmklippene, de kan både være laget av folk på NFI og til viss del brukergenererte stikkord (med tillhørende kontroll og godkjening før de legges ut). Filmmaterialet må NFI stå for. De fysiske kontrollene er utstyrt med en liten skjerm, der brukeren kan scrolle seg gjennom en lang liste med stikkord. Når den ene brukeren stopper på stikkord på sin skjerm, lyser de stikkord som går å kombinere med dette opp for å vise at de da er aktive på den andre brukerens skjerm. I vår lille prototype er det nå kun på noen av filmene som man kan få mer enn et filmalternativ. Men det trengs ikke et overveldende stort innhold for å få flere alternativer, og jo større databasen blir, desto flere alternative koblinger kommer opp.

I dag har vi vært på NFI og fått litt undervisning. Jan Erik Holst hadde forberedt en forelesning i den norske filmhistorien for oss nybegynnere.

Holst forklarte oss at det er vanlg å se på norsk film i decimer. 10tallet, 20tallet, 30tallet osv.

1910tallet: Veldig kunstnerisk. Lite penger i film. Sivile, navnløse skuespillere.

1920tallet: Nasjonsbygging er det mest høyverdige. Bonderomantikk.

1930tallet: Politikk, arbeiderfilmen. Nasjonalsosialisme.

1955- : Reiseskildringer- oppdage versen

Reklame på 20 tallet og på 70 tallet: Kjøp Norsk!

Fra 1942 - 60 ble det vist jornalfilmer. dette var nyheter på ble vist på egne kinoer. Nyhetene gikk i loop slik at man kunne bare gå inn å sette seg og se til det begynte på nytt igjen.

sent 70tall: invandrertema

2001- filmfondet skapes. Dobbelt så mange filmer lages.Manus av kjente forfattere, emn spesiallaget for film.Historien driver filmen og det oppstår mange nye ferske regissører. Det har vært mye problematikk rundt hvem sim skal ta seg av dem. Filmstjerne blir sterkere etablert. Det kommer flere av dem. Særlig jenter.

80tallets filmstjerner var mer teateretablert.

Vi har en gruppe norske skuespillere som er kjente i utlandet men ikke like kjente i norge, blandt annet Gunnar Tollnes og Fred Robsahm.

Holst sa også at om norsk film skal øke sin eksport må vi fokusere mer på regissørens orginale idé, som ikke følger trender og ikke like gjerne kunne ha vært laget i et hvilket som helst annen europeisk land.

Han delte også opp historien i 4 overordnede temaer; økonimi, politikk, industri og kunst. Det var i USA at filmen startet opp i 1895, og europa tok etter. Holst viste oss også en modell der han forklarte hvordan forskjellige grener av kunst leder til film og hvordan de forskjellige grenene påvirker hverandre.

bilde-19.png

Han snakket om at det var mange normatikere i norsk film som hele tiden “styrte” hva som var viktig å formidle gjennom film. Derfor kan man også lett se hvordan tematikken er konsekvent innen den og den tidsepoken. 70tallet var det “film i folkets tjeneste”. Nå er det “den gode historie” god storytelling som annerkjenner filmen. Filmen “Switch” ville vært umulig å lage for 30 år siden. Hadde “Elling” blitt filmatisert for 30 år siden ville den blitt en helt annen film. På denne mpten er filmen også en god leser om er ser etter tidsånd.

Mer fokus på innhold 2

Vi har kommet fram til at vi må skape en slags dybde i opplevelsen. Flere lag, slik at dette kan bli interessant for både barn og foreldre. Det må til en slags refleksjon rundt filmen man får se, en slags tankevekkende tekst, en verdifull kommentar eller en fin anekdote som gir noe mer en bare å få se litt av en film. I første omgang tenker vi at en måte å gjøre dette på kan være slik:

skisse-til-flashtest.jpg

I et rom finnes det to små skjermer som er plassert på hver sin”stamme”, og man kan navigere på disse mens man står. På skjermene får man scrolle gjennom stikkord. Når en har funnet et stikkord en vil utforske, og en person på en annen skjerm har gjort det samme, kan disse “koble” sammen skjermene sine ved å holde i skjermen og holde hverandre i hendene samtidig. Dermed slutter man en krets som kobler disse stikkordene sammen. Dette resulterer i at klipp fra en film blir vist på veggen forran de små skjermene. En kommentarstemme leser opp en tekst som reflekterer over innholdet i filmklippet, setter det inn i en historisk eller politisk sammenheng eller forteller en anekdote rundt den aktuelle filmen. i dette eksempelet blir stikkordene slaveri og samfunnsproblemer koblet sammen, og et klipp fra filmen “De Vergeløse” blir vist på veggen mens følgende tekst blir lest opp:

“Perioden fra 1930 til 1939 blir kalt Gullalderen i norsk film. Noen av gullalderfilmene var samtidsskildringer som satte aktuelle sosiale temaer under debatt, som for eksempel “De vergeløse” som tok opp problemene innefor barneværnet. Filmen ble en samfunnsvekker omkring barna som jobbet som slaver på bondegårdene der barneværnet hadde plassert dem.”

Dette kan være en interessant måte å navigere seg gjennom filmhistorien på. For barn vil det å måtte holde hverandre i hendene og dermed få se en film være god underholdning . Den reflekterende kommentaren vil være med på å gjøre opplevelsen interessant for foreldrene også.

Continue reading ‘Mer fokus på innhold 2′






Thomas var her, hehe.